South-Dakota

Jeg ble ringt av en mann som het Donn i dag, fra South-Dakota. Han ringte meg for å fortelle at jeg hadde kommt inn på Augustana College, så fortalte han en hel del om hvilke fordeler jeg ville ha ved å komme og studere der. Han prøvde selvfølgelig å overtale meg til å virkelig vurdere å si ja til den skolen.

Skolen virker bra, det er det ingen tvil om. Den ligger i en by med mange flere innbyggere enn i Plattsburgh, og skolen har en god del flere elever. Det som gjør at jeg stopper helt opp, er at Donn fortalte meg at de har masse historie med norske elever, og at de dette året hadde ca. 20 nordmenn som går på skolen. DET har jeg et problem med. Jeg reiser ikke til USA for å gå på skole sammen med masse andre nordmenn og for å bli kjent med de. Jeg flytter for å bli kjent med en "ny" kultur og for å bli kjente med amerikanske folk og folk fra andre deler av verden. SUNY Plattsburgh kan tilby meg dette, og der slipper jeg å gå på skole sammen med flere andre nordmenn. Desicion made.

Jeg fortalte ikke noe om at jeg har kommet inn i New York også, og at jeg har takket ja til de. Jeg har heller ikke tenkt å fortelle det på en liten stund. Donn kommer til Norge neste uke og er i Stavanger på tirsdag, så da skal jeg møte ham. Det er som mor sier; man møter alltid opp til et jobbintervju selv om man ikke har tenkt å takke ja til jobben. Det samme gjelder vel her, tenkte jeg :)

**********

Nå er skolen i gang igjen etter en god juleferie med masse jobb. I dag fikk vi igjen psykologitentamen som vi hadde rett før jul, og resultatet skal jeg ikke klage over. En ting jeg la merke til med meg selv, er at jeg har lett for å tenke at "hvis dette ikke har gått så godt, så har jeg allerede kommet inn i New York. Drit i!" Det er en fin tanke dersom jeg har gjort en innsats til en prøve og resultatet ikke blir som forventet, men det kan også være en farlig tanke å hvile seg i. Jeg skal fremdeles gjøre min beste innsats på skolen slik at vitnemålet mitt blir så bra som mulig. Dersom jeg vil ta mer utdanning etter at jeg er ferdig å studere, er det mest sannsynlig vitnemålet fra vidregående som blir brukt til søknaden, og da nytter det ikke å ha et dårlig vitnemål. Det er akkurat som å drite seg ut ved ikke å ta påbygg etter å ha gått yrkesfaglig linje for å sikre seg generell studiekompetanse. Let's keep goin'.

Hello!

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å starte en blogg, men på grunn av at det er så mange som har spurt om jeg kan gjøre det, har jeg gjort det. Det blir liksom ikke det samme å twittre eller å være ekstra aktiv på Facebook. Det gir bare bilder og få ord, ikke opplevelser...

Prosessen med å komme seg inn på skole i USA har vært veldig langt. Jeg har jobbet med saken i minst 1 - 1 1/2 år. Jeg leste en gang mens jeg gjorde research, en artikkel om ei jente som skulle studere i England. Hun hadde gått gjennom ANSA. Da gikk selvfølgelig jeg også inn der for å se hva jeg kunne finne. Jeg ringte inn, og de henviste meg videre til NORAM, som jeg hovedsaklig har gått gjennom.

Noen av hovedproblemene med å studere i USA er at statens lånekasse ikke støtter det første året på grunn av at bacheloren i USA er 4-åring, og det første året er som tredje klasse allmenn på videregående i Norge. Det er også veldig dyrt å gå på college i USA. Det er mange som ikke gjør det på grunn av skolepengene, faktisk. Foreldre begynner som regel å spare penger til barnas høyere utdanning fra barna er små.

NORAM har en liste over 24 skoler som har forskjellige tilbud til søkerne. Mine kriterier var at det måtte være billig nok, og at jeg kunne begynne rett på det andre året, slik at min bachelor ble treårig, og slik at jeg ble støttet fra lånekassen gjennom hele studiet, og at utdannelsen var godkjent i Norge. Jeg kunne til slutt velge mellom tre skoler. Deriblant valgte jeg SUNY Plattsburgh som jeg nå har kommet inn på.

Videre består forberedelsene av å få visum til opphold i USA, jobbing på skolen for å få gode eksamensresultat og et godt vitnemål, og diverse andre forberedelser av papirarbeid som skal inn til skolen.